Husker du denne klassikeren? I år er den endelig tilbake!

KIL – LSK. Glåmdalen mot Romerike. Rødt og hvitt mot gult og svart. Den litt fattige underdogen mot et fort av historisk vinnerkultur. Går det egentlig an å heie på begge lag, som tross alt var rivaler i en årrekke? Nå som begge igjen møtes i seriesammenheng skal en som er født med den ene klubben, men patriot i lokalmiljøet for den andre, mimre tilbake og gjøre et forsøk på akkurat det

Annonse:

MIMRE-TIDER

  • Alle med en god KIL-historie er oppfordret til å mimre litt i disse tider. Dette er Simon Kolstad Claussens bidrag til Mimre-tidene. Kanskje kan det gi inspirasjon til andre som kunne tenke seg å dele KIL-minner med oss? KIL.no kan love at også din mimre-historie vil ble delt med andre. Send din historie til jonas.krabseth@kil.no.

Husker du denne klassikeren?

Det kan godt være jeg skyter i blinde, at jeg sier mot meg selv og få vil forstå, men jeg prøver meg likevel. 

For det første, så kommer jeg alltid til å være trofast KIL-gutt. Det er en kjærlighet og patriotisme jeg ble ”født inn i” og som aldri vil ta slutt. Jeg var fire år da jeg var på Gjemselund for aller første gang. Det var i 1995. KIL berget plassen mot seriemester Rosenborg i årets siste serierunde. Etter kampen fikk jeg autograf og sitte på fanget til ”Olli”: Ole Einar Martinsen. En ny lidenskap var skapt og jeg har fått med meg seriekamper på Gjemselund hvert eneste år siden den gang. 

Fakta KIL - LSK

  • Totalt 43 oppgjør (36 seriekamper og 7 cupkamper) 38 av disse oppgjørene fant sted fra 1983 – 1999. I denne perioden utviklet nabooppgjørene seg til å bli en klassiker i norsk fotball.

  • Totalt: LSK 21 seier, KIL 11 seiere og 11 uavgjort

  • Seriekamper: LSK 15 seiere, KIL 11 seiere og 10 uavgjort

  • Seriekamper på Gjemselund: 7 KIL-seiere, 5 uavgjort, 6 LSK-seiere

  • Seriekamper på Åråsen: 4 KIL-seiere, 5 uavgjort, 9 LSK-seiere

  • Tilskuersnitt mot LSK på Gjemselund: 3644 (Kun kampene mot RBK trekker i snitt flere tilskuere til Gjemselund).

  • Tilskuersnitt LSK - KIL på Åråsen: 4065 (da medberegnet cupkamper på 70-tallet og i 2014 med lavt oppmøte).

  • Flest tilskuere på Gjemselund: 6224 den 23.mai 1994

  • Flest tilskuere på Åråsen: 8023 den 23.mai 1993

  • Cirka 26 spillere har spilt A-kamper i serien for begge klubbene.

  • Kilde: Fozzum.com/kil

Pappa og farfar var begge engasjert i idrettslaget i byen på slutten av 70-tallet, og hadde fulgt klubben tett siden. Fire år etter at jeg kom til verden gikk de begge inn økonomisk for å hjelpe klubben. KIL hadde bestandig skapt gull av gråstein og gjort ekspertenes tips til skamme. Men på 90-tallet startet en ny virkelighet. Laget som i 1993 var nær ved å slå ut Juventus fra Europacupen kjempet om medaljer i hele 1994-sesongen. Det var før over halvparten av førsteelleveren var på vei vekk. Frigård, Riisnes, Levernes, Holtan, Basma og enda noen til.... Alle forsvant til klubber hvor kapitalen var stor og miljøet var større. Spesielt førstnevnte punkt hadde ikke KIL en sjans til å konkurrere mot. 

Det var som daglig leder Elisabeth J. Holm sa i filmen ”Gjemselund Gråter”: – Det var være eller ikke være for KIL å få inn nye investorer og støttespillere. 

MEDFØDT RIVALISERING 

På denne tiden var jeg barnehage-gutt på Bjørkelangen. De jevnaldrende lekekameratene, som da til den grad visste hva norsk fotball var, hadde forholdsvis liten forståelse for mine nye helter. Det var LSK som var det beste laget i Norge.

Året etter flyttet jeg med mor, far og søster til et litt mer ”KIL-vennlig” sted på Romerike, hvis man kan få bruke det uttrykket. Setskog. Bitteliten bygd midt mellom Vestmarka og Bjørkelangen. I areal midt mellom den rødhvite og gulsvarte delen, hvis man tenker norsk ball. 

Miljøet på Setskog var lite. Totalt var vi vel 60 elever på skolen fra 1 – 7.trinn. I friminuttene hadde skolen både asfaltbane, grusbane og gressbane, samt store og små mål, til uteaktiviteter. Da sto det jo skrevet i stenen at det var fotball som gjaldt om våren, sommeren og høsten. Men, også her var det LSK som gjaldt for alle penga.

Jeg tørr vel anslå at nitti av de på skolen i barndomsårene var LSK-entusiaster. Da snakker vi om unger som dro med foreldrene til Åråsen annenhver helg for å se seriekamper. To prosent heiet på enten RBK, VIF eller et annet norsk lag, mens de øvrige åtte prosentene med meg i spissen holdt med KIL. I starten var det vel nesten bare meg, men jeg fikk vel ”hjernevasket” noen jevnaldrende kompiser tidlig i barneskolealderen med noen turer til Gjemselund. I tillegg til barnebursdager, hvor vi fikk se på KIL-treninger, hilse på spillerne i garderoben og skyte straffer på keeper Ole Arvid Langnes. KIL Toppfotball inngikk også et samarbeid med Setskog IF på slutten av 90-tallet, som medførte at guttelaget vi spilte på hadde KIL-logo på draktene. Da trøstet LSK-supporterne seg med at Setskog-draktene tross alt var mest lik LSK med sin gullfarge.

Da serien startet var det enten gru eller glede den påfølgende mandagen etter hver serierunde, uavhengig om hvordan det hadde gått med ditt lag. I friminuttene var det nesten alltid fotball og inndeling av lag. Fus og andvalg het det. Det ene laget var som regel alltid Lillestrøm, mens jeg som regel fikk trumfet gjennom viljen min – slik at mitt lag selvsagt ble Kongsvinger.

Oppgjørene mot LSK har jo dermed alltid vært et stort høydepunkt. En nærmest medfødt eller oppvokst rivalisering ble skapt fra jeg lærte meg å sykle. Det artigste var jo at KIL så å si alltid vant, i hvert fall i mine barndomsår . Selv om LSK var storebror og nesten alltid best gjennom en hel sesong, så slet de mot KIL i derbyene. Fra 1997 – 1999 vant KIL fire av seks kamper og tapte kun en mot LSK. 

Mitt kanskje beste minnet var 3-0-seieren på Åråsen i serieåpningen 1998. Dagen etter møtte jeg opp med KIL-drakt på skolen, og fortalte stolt i samlingsstunden foran hele skolen hvor jeg hadde vært og hva som hadde skjedd i helgen.

HVORFOR SYMPATISERER JEG LIKEVEL MED LSK? 

Dessverre forsvant mye av barndomsminnene, spenningen og rivaliseringen mot LSK da KIL forsvant vekk fra det øverste nivået etter 1999. Mens kompiser dro til Åråsen for å se Clayton Zane og Magnus Powell herje i jakten på seriegull, reiste jeg med pappa og farfar til Gjemselund. Der ble det til slutt 2.divisjon. Da var det ikke så gøy lengre og de åtte prosentene av KIL-supportere på Setskog skole var blitt til en prosent. Kun meg.

Da kan man jo jaggu meg lure på hvorfor jeg også i flere sesonger, mest i nyere tid, har vært å finne på Åråsen. Hvorfor jeg ikke, med den oppveksten, kun har hatt LSK som hatlag nummer 1?

Mye av svaret der ligger nok i lokal patriotisme. Med unntak av tre år som hybelboer og NTG-elev på Kongsvinger, samt et år på Folkehøyskole i Drammen, så har jeg bestandig vært bosatt på Romerike. Selv om jeg har fått KIL inn med morsmelka og det aldri vil slippe taket, så har jeg også bestandig vært opptatt av å heie på lokalmiljøet.

Der røttene dine kommer fra er der sjela de hører til, heter det. For mitt vedkommende er det på Romerike. KIL får være det vakre kjærlighetsunntaket. Jeg har jo tross alt røtter fra det distriktet også med familie fra både Claussen og Kolstad-slekta, samt skolegangen på NTG som har hatt utrolig mye å si for min skytterkarriere.

Jeg knyttet også automatisk litt tettere bånd til LSK gjennom frilansarbeid i lokalavisen Romerikes Blad. Så skal det også sies at mitt barndomsidol Ole Einar Martinsen gikk til LSK foran 1997-sesongen og spilte der ut 1998-sesongen. Jeg måtte jo følge med på Olli. Derfor var det jo også litt gøy når LSK gjorde det bra på slutten av 90-tallet.  Bortsett fra de få gangene det gikk utover KIL.

HÅPER PÅ EN NY KLASSIKER-PERIODE 

Etter 1999-sesongen gikk det elleve år før KIL møtte A-laget til LSK igjen. Det ble med to møter i 2010-sesongen før KIL igjen forsvant ned. Nå møtes de igjen, derimot på nestøverste nivå. Selv LSK, tidenes lengstlevende klubb på nivå 1 i Norge, rykket til slutt ned.

Barndomsminnene fra 90-tallet kommer neppe tilbake. Til det skal LSKs kultur være for god til at det blir flere års vandring i OBOS-ligaen. Men. Få ting hadde gledet meg mer om minnene og klassikeren mellom de to kan gjenskapes på øverste nivå igjen fra og med 2021/2022 og videre i flere år framover.

Enn så lenge får jeg glede meg til sesongen, og spesielt de to oppgjørene på henholdsvis Åråsen og Gjemselund i det som forhåpentligvis blir 2020. I mellomtiden tar jeg et tilbakeblikk på alle oppgjørene mellom KIL – LSK, hvor jeg selv har vært tilskuer. Totalt 12 i tallet.

Og, forresten. Jeg har enda til gode å se LSK slå KIL i en seriekamp!

Min KIL/LSK 11-er (spillere/trenere som har spilt for eller trent begge klubber)

Keeper: Otto Fredriksson

Forsvar: Ole Einar Martinsen, Vidar Riseth, Tore Kordahl, Geir Bakke. 

Midtbane: Jørgen Kolstad, Øivind Tomteberget,  Espen Nystuen, Even Pellerud
Angrep: Cato Holtet, Geir Frigård,

Benk: Svein Ystenes, Arnold Origi, Terje Holt, Magnus Myklebust, Aleksander Melgalvis, Tommy Grønvold, Svein Arne Ingelstad. 

Trener: Per Brogeland.

MINE KIL – LSK OPPGJØR:
 

TIPPELIGAEN 1996 ÅRÅSEN:
LSK – KIL 0-0 (0-0)
.

Tilskuere: 4201. 

OM KAMPEN:
Min andre bortekamp i livet som KIL-supporter. 5 år gammel. Hadde vært i Bergen to måneder tidligere og grått over et 2-0-tap. Det ble ikke tårer denne gangen, men med normal uttelling burde det vel ha blitt det. For LSK var meget gode under Per Brogeland i 1996 var en god stund en reell utfordrer til RBK om gullet. Poengtapet på Åråsen mot KIL sørget derimot at trønderne fikk en luke på syv poeng. Derfra og inn så laget, som senere skulle spille kvartfinale i Champions League og tape på Gjemselund, seg aldri tilbake.

LSK var best i kampen og burde ha vunnet. Men KIL hadde spilt på seg vesentlig selvtillit de siste kampene. Etter en varierende og svak sesongstart hadde man før bortemøtet med serietoeren klart å skrape sammen 10 poeng på de fire siste kampene. I tillegg var man i kvartfinalen i cupen. De røde og hvite heltene sto i mot trøkket på Åråsen og kunne faktisk også ha vunnet med litt ekstra flaks på tampen.

MINNE(R):
Det er ikke rare bildene man får fram i barnehagealderen. Men jeg husker at jeg reagerte på at det ikke ble scora noen mål i kampen, men siden KIL ikke tapte så var det ikke så farlig likevel. Husker også at pappa var fornøyd med uavgjort, selv om han nesten hoppa med henda i været på slutten da han trodde vi hadde røvet med oss tre poeng.

TIPPELIGAEN 1997 GJEMSELUND
KIL – LSK 2-0 (1-0). Mål: 1-0 Ludwig Ernstsson (20), 2-0 Sven Erik Sæthre (90,straffe).

Tilskuere: 2401

OM KAMPEN:
Begge lag sto likt med 14 poeng før den 10.serierunden. Trengte tre poeng for å holde tritt med Strømsgodset, RBK og Molde på topp tre. LSK hadde variert fra det fantastiske til det håpløse. KIL hadde startet sesongen strålende, men hadde vist svak form med 0 poeng og 1-6 i målforskjell på de to siste kampene. Anført av en strålende Ludwig Ernstsson på topp fant derimot KIL tilbake til seg selv i derbyet. Svensken var en konstant trussel mot LSK-forsvaret og burde ha scoret mer enn ett mål. Da LSK presset for utlikning mot slutten gikk det som det ofte går. Kontring i motsatt ende og Sven Erik Sæthre rundet av en deilig seier fra ellevemeteren.

MINNE(R):
Min første KIL – LSK kamp på Gjemselund. Jeg fikk være KIL-maskott for første gang også, med selveste Jørn Karlsrud som makker. Det var jo stort. Husker det var spesielt å se Olli i gul og svart drakt. Fikk likevel autografen hans etter kampen og sa det kompisen til pappa ba meg om å si: ”– Du skulle da ha blitt i KIL, Olli”....! 
 

95614643_257457475638619_5014265367644602368_n
Artikkelforfatteren i prat med med Jørn Karlsrud i forkant av kampen. KILs Ludwig Erntsson og Ole Arvid Langnes gjør seg også klare til kamp. Foto: Privat.

TIPPELIGAEN 1997 ÅRÅSEN:
LSK – KIL 1-3 (1-1). Mål: 1-0 Runar Kristinsson (2), 1-1 Maris Gullerud (20), 2-1 Ludwig Ernstsson (55), 3-1 Trym Bergman (73).

Tilskuere: 4061

OM KAMPEN:
Begge lag var på nedre halvdel med reelle muligheter for kvalik, fire serierunder før sesongslutt. Seier og tre poeng ville derimot definitivt sikre ny kontrakt på øverste nivå. LSK gikk ut i hundre og fikk uttelling tidlig. Burde også scoret fler, mens KIL scoret på sin eneste sjanse før pause. Etter pause var KIL dødelig effektive og scoret på sine to største sjanser. Da Trym Bergman satt inn kampens tredje 20 min før slutt, gikk lufta totalt ut av frustrerte LSK-spillere som også etter hvilen hadde styrt det meste av banespillet.

95482042_673223626813170_4401622402090401792_n
Åråsen 1997: Torgeir Bjarmann depper etter en misbrukt sjanse mot Ole Arvid Langnes. KIL-back Jon Inge Høiland i bakgrunn. KIL vant kampen 1-3. Faksimile fra Romerikes Blad.

MINNE(R):
Husker at vi kom litt for sent til kampen. Fikk derfor ikke med oss Runar Kristinssons tidlige ledermål. Trodde derfor at KIL hadde vunnet 3-0 da kampen var slutt. Husker også at flere LSK-kompiser fra skolen var på kamp og at det derfor var deilig å vise fram KIL-skjerfet litt ekstra til kjentfolk etter kampslutt.

TIPPELIGAEN 1998 ÅRÅSEN
LSK – KIL 0-3 (0-3). Mål: 0-1 Andreas Alm (10), 0-2 Vidar Evensen (16), 0-3 Sven Erik Sæthre (45).

Tilskuere: 5818. 

OM KAMPEN:
Serieåpning foran nesten 6000 tilskuere på Åråsen. Arne Erlandsen debuterte som LSK-trener. Selv om det var stilt flere spørsmålstegn ved LSK-mannskapet anno 1998, så kunne de første 45 minuttene til Erlandsen på Åråsen knapt endt verre. Totalt ydmyket og avkledd av naboen. Det var vel en blanding av LSK-flaks og KIL udyktighet at det ikke sto mer enn 0-3 til pause. Etter pause hadde ikke LSK noe å tape, da slapp de seg mer løs og kampen ble jevnere. Reduseringen kom derimot aldri og KIL sjokkerte de aller fleste i Norge med det som kanskje er lagets aller beste første serierunde i historien.

MINNE(R):
Et av mine beste barndomsminner som KIL-supporter. Jeg sto vel mer enn jeg satt og var stolt. Folk i gult og svart rundt oss bannet og gikk lenge før kampen var slutt. Husker at en av de ”tøffe LSK-gutta fra skolen” spurte sin far om de også ikke skulle dra snart. Husker også at pappa var særs imponert over den nyinnkjøpte svensken Andreas Alm og at jeg fikk lov til å gå i KIL-drakt på skolen dagen etter.

 

95489849_918701478578330_2950890772871774208_n
Overskriften i Romerikes Blad var klar og tydelig etter KILs 3-0-seier over LSK på Gjemselund i Tippeligaen 1998!

TIPPELIGAEN 1998 GJEMSELUND
KIL – LSK 3-0 (2-0).Mål: 1-0 Trym Bergman (18), 2-0 Trym Bergman (39), 3-0 Ludwig Ernstsson (69.straffe).

Tilskuere: 1956

OM KAMPEN:
Sesongen 1998 ble et nervepirrende år for KIL. En ting er helt sikkert: Hvis ikke KIL hadde prestert slik de gjorde mot LSK i seriestarten på Åråsen og i den 14.serierunden på Gjemselund, så hadde det blitt direkte nedrykk. Per Anders Sjøvold ble sparket som trener med syv runder igjen og Per Brogeland gjorde comeback, uten at det hjalp nevneverdig. Det ble til slutt kvalik (hvor Kjelsås ble beseiret), ned til Haugesund på direkte nedrykk skilte det tre poeng. Derfor var det viktig å ta 6 av 6 poeng mot LSK. 

Nå fikk KIL også god hjelp av et blekt LSK i denne kampen. Romerikingene skapte kun to målsjanser. Den ene av dem skapte KIL-keeper Ole Arvid Langnes da han bommet på et tilbakespill. Anført av en kvikk Trym Bergmann på topp (som ble lagets toppscorer for sesongen med åtte mål) ble det nok en fortjent derby-seier.

MINNE(R):
Etter flere tap på hjemmebane denne sesongen, så husker jeg at det var ekstra deilig å høre sangen ”Kongsvinger i rødt og hvitt”, som ble spilt hver gang KIL scoret på Gjemselund. Sto litt ekstra og hoppa med KIL-skjerfet da. Kan ikke huske å ha fått noe vink fra Olli etter kampen. Han var vel skuffet. Året etter var han tilbake på Gjemselund i de riktige fargene.

TIPPELIGAEN 1999 GJEMSELUND:
KIL – LSK 1-1 (1-1).
Mål: 1-0 Eirik Dybendahl (26), 1-1 Tommy Berntsen (36.straffe).

Tilskuere: 2775

OM KAMPEN:
LSK luktet på sølv og var heller ikke langt bak RBK fem serierunder før slutt. KIL på sin side hadde sin svakeste sesong på nivå 1 i historien. Selv om Olli var tilbake og man hadde funnet erstattere til Charles Berstad, Hai Ngoc Tran, Jon Inge Høiland og Ludwig Ernstsson, så fungerte det ikke. Laget fungerte ikke sammen. De fire første serierundene ble alle tapt med ett mål, flere av dem ufortjent, men da usikkerheten og motgangen først hadde satt seg så raknet det fullstendig. Null poeng etter syv serierunder var rekord i Tippeligaen. Anført av spesielt duoen Andreas Alm og Eirik Dybendahl klarte man riktignok å skrape sammen nok poeng til at det fortsatt var muligheter for å berge plassen. Da måtte derimot LSK slås på Gjemselund.

 

Faksimile
Faksimile fra Glåmdalen 12.september 1999.

LSK åpnet best, men KIL skapte de farligste sjansene og tok også ledelsen. LSK fikk derimot en omdiskutert straffe og utliknet ti minutter senere. Andreomgangen bølget begge veier med KIL som hakket hvassest og som det mest desperate laget. Emil Baron reddet derimot alt som kom. Spørsmålet er om han hadde reddet straffen, som KIL soleklart skulle ha hatt i sluttminuttene. Abdul Ahmed Karim ble holdt igjen innenfor sekstenmeteren, men dommer Kjell Alseth ristet på hodet. I samme sekund ble han overfalt av ildsinte KIL-spillere og gikk nesten overende. Delte ut gult kort til Trym Bergmann og Jørn Karlsrud i tumultene. Etter kampen raste KIL-assistenttrener Terje Holt i pressesonen og ”befalte” journalistene til å skrive at ”det var toppen av feighet” og ikke dømme straffe til Karim. 

Per Brogeland holdt seg taus samme dag, men forbannet avgjørelsen neste dag etter å ha sett hendelsen i reprise på TV. Dommeren selv sa at han ikke så forseelsen og beklaget, hvis det viste seg at han skulle blåst straffe. 

 

95732114_591062494846641_4191470159103262720_n
ÅRET ALT RAKNET: 1999-sesongen ble sesongen da KIL rykket ned etter 17 år på øverste nivå i Norge. Kun LSK og RBK hadde på den tiden vært lengre på nivå 1. Her fra kampen på Åråsen sommeren 1999. KIL ledet både 1-0 og 2-1, men raknet etter pause og tapte 6-2. Heidar Helgusson ble kampens store spiller for LSK. I bakgrunn KILs Pål Håpnes.

Med fire kamper igjen måtte KIL ha 9 av 12 poeng for å unngå direkte nedrykk. Det røk allerede på forsøk to etter et flaut 2-1-tap mot Skeid (som forøvrig også rykket ned) på Gjemselund og 17 strake sesonger på nivå 1 i Norge var forbi.

MINNE(R):
Enormt mye frustrasjon. Pappa er en sindig mann, men da LSK fikk straffe sto han fra sittetribunen og slo oppgitt ut med armene. Det var første gang jeg så han hadde gjort det. På straffen som Karim aldri fikk skrek til og med farfar på dommeren. Det var et enda mer sjeldnere syn.

2.DIVISJON 2003 GJEMSELUND:
KIL – LSK 2 3-0 (2-0).Mål: 1-0 Lars Erik Fremming (43), 2-0 Paul Olausson (45), 3-0 Thomas Jahr (86).

Tilskuere: 906

OM KAMPEN:
Den store jubelsesongen. Etter fire vonde år kom liksom alt på en gang. Da glemte man tross alt at det var andrelagene til Molde og LSK man spilte mot. Det tok derimot tid før optimismen og entusiasmen spredde seg til Vinger-folket. I hjemmekampene før den åttende serierunden mot LSK 2, hadde det møtt opp cirka 600 tilskuere i snitt på Gjemselund. Mot LSK 2 kom det 900 tilskuere. I de resterende hjemmekampene hadde Gjemselund stadion et tilskuersnitt på 2101 i 2. Divisjon!

I så måte kan man si at hjemmekampen mot LSK 2 søndag 1. Juni 2003, var med på å ”vekke” Vinger-folket fra depresjon og dvale. Dæven. Nå er det moro å dra på Gjemselund igjen. Her er det noe....! 

Selve kampen ble som de aller fleste på Gjemselund denne sesongen. KIL var best i alt og vant også fullt fortjent. Kampen var også lagets syvende strake uten baklengsmål.

MINNE(R):
Det var stas å møte LSK igjen husker jeg. Og i bobla som jeg var i 12-årsalderen, glemte jeg jo helt at det var 2-laget til Fugla det var snakk om. Feira seieren med å kjøpe meg mitt første KIL-flagg etter kampen. Det var jo stas, for jeg hadde aldri før sett folk komme med flagg i en 2. Divisjonskamp!

2. DIVISJON 2003: ÅRÅSEN:
LSK 2 – KIL 2-3 (0-0).Mål: 0-1 Lars Erik Fremming (64), 1-1 Jean-Oscar Guei (65), 1-2 Pål Håpnes (77), 1-3 Kim Roger Strand (80), 2-3 Andreas Thorud (90).

Tilskuere: 433

OM KAMPEN:
Rusen og gleden etter 1-0-seieren mot Ull/Kisa foran 5000 tilskuere for en uke siden, hadde knapt nok lagt seg. Selvsagt måtte vi dra til Åråsen for å se neste seriekamp. Det er jo tross alt kortere til Åråsen enn det er til Gjemselund fra Setskog...! 

Selv om resultatet skulle tilsi en jevnspilt kamp, var KIL klart best og vant fullt fortjent. Gjorde det derimot unødvendig spennende for seg selv da LSK utliknet nærmest rett fra avspark etter KILs ledermål. KIL-legenden Pål Håpnes og Kjellmyra-gutten Kim Roger Strand sørget derimot for at det ble seier, igjen. 

Håpnes har vært med på en rekke derbyer mot LSK og var tydelig til media etter kampen på sin rutine og hvordan seieren smakte: 

– Jeg er vel ikke helt ren i duellen(e) mot backen, men jeg gjør det på en måte som gjør at dommeren vanskelig kan se det. Har vært med i dette gamet en stund...... 

Selv om det er 2.laget deres, er det alltid spesielt godt å slå dem. Lillestrøm er Lillestrøm, Sa Håpnes.

MINNE(R):
Husker jeg var nervøs. Spesielt fordi Ull/Kisa hadde vunnet dagen i forveien og fordi jeg hadde hørt at mange så på denne kampen som et mulig KIL-bananskall. Husker også jeg ble frustrert over at gutta lenge slet med å få mål, tross for stor dominans i spillet. Begynte vel også å tenke over hvor mange ganger jeg hadde sett KIL – LSK i aksjon etter kampslutt da lyset gikk opp for 12-åringen: ” – Oi.. Pappa.... Jeg har ALDRI sett KIL tape for LSK J

TRENINGSKAMP 2004: ÅRÅSENLSK – KIL 0-2 (0-2).Mål: 0-1 Harald Stormoen (29), 0-2 Einar Kalsæg (31).

Tilskuere: 600

OM KAMPEN:
KIL var tilbake på nestøverste nivå uten å ha tapt en eneste seriekamp i 2003. En strålende sesongoppkjøring ble fulgt opp med 2-0-seier mot Skeid og 1-1 mot Strømsgodset i de to første seriekampene av 2004-sesongen. Lillestrøm åpnet Eliteserien med 2-0-seier mot Fredrikstad, men siden det var 2 uker til LSKs neste seriekamp passet det fint med en treningskamp. KIL takket ja, tross for at det var tre dager siden bortekampen i Drammen og fire dager til neste seriekamp i 1. Divisjon.

Av en eller annen grunn var jeg ikke på skolen denne dagen. Sikkert planleggingsdag. Var ikke vond å be da pappa spurte om vi skulle ta en tur til Åråsen. Treningskamp eller ikke. Det var jo KIL mot LSK. Et kruttsterkt LSK, ryktes det om også. Så jeg skulle ikke akkurat ha de store forhåpningene...... 

Emil Baron, Petter Werni, Pål Steffen Andresen, Frode Kippe, Espen Søgård, Robert Koren, Pål Strand, Arild Sundgot – you name it. Kun Magnus Powell manglet i startelleveren fra laget som slo Fredrikstad i serieåpningen.

Etter førsteomgangen husker jeg at jeg spurte pappa ”- Skal dette LSK-laget her liksom ta medalje i år?”.... 

Vårt kjære KIL sjokkerte nærmest de fremmøtte på Åråsen de første 45 minuttene. Ledermålet til Harald Stormoen er et av de flotteste jeg har sett live. Selv gubben på raden bak meg gispet etter langskuddet ”- Oiii.... Selv Buffon hadde kommet til kort på den der...” 

Husker at jeg nesten ikke hadde rukket å sette meg, før LSK-keeper Emil Baron fikk ballen i ansiktet og tok seg til øya, og dermed var uvitende om at et nydelig rødt og hvitt bein pirka inn 2-0. 

At vi rundspilte LSK de første 45 er vel å ta i, men 2-0-ledelsen var fullt fortjent. Den holdt seg også kampen ut, selv om jeg husker LSK var best etter pause og burde ha scoret – noe også de fremmøtte forbannet seg over på tribunen.

MINNE(R):
Etter kampen jubla jeg som om det skulle vært avansement i cupen og fikk gratulasjoner fra en pensjonist: ”Jeg gjør regning med at vi ses i Tippeligaen neste år.....!” 

Slik holdt det også på å ende. KIL endte på 3.plass, men i Tippeligakvalifiseringen ble Bodø/Glimt for sterke over to kamper (1-0 + 0-4). 

LSK endte på 7.plass – fem poeng unna bronsen. Det skulle gå seks år før vi møtte dem igjen.   

TIPPELIGAEN 2010: GJEMSELUND: KIL – LSK 0-0 (0-0).

Tilskuere: 4017 

OM KAMPEN:
Endelig var LSK tilbake på Gjemselund i seriesammenheng, elleve år siden forrige gang. KIL hadde åpnet combacket i Tippeligaen med fire strake tap og en etterlengtet seier mot Hønefoss før LSK ventet i 6. serierunde. LSK sto med åtte poeng etter sine fem første kamper. Kampen i og for seg var ikke av det mest underholdende slaget. Det var vesentlig mer liv på tribunen. På banen var det stillingskrig i stort sett 90 minutter, hvor ingen av lagene var gode nok på den siste tredjedelen. KIL var derimot nærmest seier. Spesielt på en dødball i siste tilleggsminutt. Den svenske stopperen Bobbie Friberg Da Cruz runget høyest i lufta og manglet noen ørsmå millimetere på å bli matchvinner.

95216066_268045624352771_4059545909279588352_n
SISTE MØTE: Forrige møte mellom KIL og LSK i seriesammenheng var i 2010. Kampen på Gjemselund endte 0-0. Her er KILs Henry Joseph Shindika i duell mot LSKs Tarik Elyounoussi. FOTO: SCANPIX

MINNE(R):
Stemningen. Derbystemning. Bedre, faktisk ganske mye bedre enn hva det pleier å være på KIL – HamKam. Den vanlige, beskjedne og ellers kanskje brautete KIL-supporter buet nesten hver gang en gulkledd-spiller hadde ballen og skrek for den minste hendelse. Kanarifansen sang ” – Gjemselund er Horehus...Hurra...Hurra...” både under oppvarming og i pausen. Samtidig som de ga Vidar Riseth applaus de gangene han nærmet seg reklameskiltene på bortesupporterfeltet. Han klappet høflig tilbake både før og etter kamp. Og selvsagt den enorme sjansen til Bobbie Friberg Da Cruz i kampens siste minutt............

TIPPELIGAEN 2010: ÅRÅSEN:
LSK – KIL 2-2 (0-0).Mål: 0-1 Adem Guven (50), 0-2 Olav Tuelo Johannessen (58), 1-2 Bjørn Bergmann Sigurdarsson (65), 2-2 Anthony Ujah (85).

Tilskuere: 5417

OM KAMPEN:
LSK befant seg i ingenmannsland på tabellen, mens KIL sårt trengte poeng for å komme nærmere Hønefoss og Molde over nedrykksstreken. Etter en kjedelig førsteomgang, så tok det av etter pause. Mame Niang knuste Frode Kippe i lufta og stusset videre til Adem Guven som ga KIL ledelsen. Neste KIL-angrep åtte minutter senere endte også i mål. Trodde nesten ikke det jeg så. Nå skulle det igjen bli seier mot LSK! Dessverre, så virket det som at tomålsledelsen ga en defensiv følelse hos spillerne. Selv om trener Tony Gustavsson manet, spesielt angrepsspillerne, til å være beredt på kontringer – så virket det som at det var mer interessant for alle å forsvare seg. Det gikk dårlig og LSK-reduseringen kom tidlig. Fem minutter før slutt kom også utlikningen. 

Det kunne fort dog endt med KIL-seier. I siste tilleggsminutt trodde Karim Essediri at han spilte ballen tilbake til egen keeper, men isteden snappet Kai Risholt opp ballen. Stefan Logi Magnusson ofret seg for laget og brøt ned Risholt på sekstenmeterstreken. Rødt til Magnusson, Sigurdarrson inn som keeper og indirekte frispark til KIL. Det gikk rett i muren.

MINNE(R):
Rakk ikke førsteomgangen grunnet et skytestevne, men fikk god underholdning for kampbilletten de siste 45 minuttene. Fire scoringer og mye dramatikk. God stemning på stadion. Jubel og fortvilelse om hverandre. Fikk litt flachback fra barndomsminnene på 90-tallet. Ti år har gått nå. Det er for lenge. Vi får ta revansj i år. 

NM CUPEN 2. RUNDE 2014: ÅRÅSEN
LSK – KIL 4-1 (1-0). Mål: 1.0 Erik Mjelde (35), 2-0 Petter Vaagan Moen (50), 2-1 Magnus Myklebust (59), 3-1 Tommy Høiland (73), 4-1 Erik Mjelde (90).

Tilskuere: 902

OM KAMPEN:
Ingen kommer vel til å forstå hvorfor NFF ga LSK hjemmekamp mot KIL i denne kampen. KIL som da spilte i 2. Divisjon, fikk altså bortekamp mot nærmeste nabo som spilte i Eliteserien..... 

Nok om det. KIL hadde startet ombyggingen etter økonomisk rot i flere år. Espen Nystuen var hentet tilbake som spillende daglig leder. Han ryddet opp og prioriterte økonomisk trygghet først, før man startet oppbyggingen på det sportslige. Det kostet et nedrykk og Andre Bergdølmo kom inn på trenersiden. Han var også trener i cupkampen mot LSK. Bergdølmo fikk det derimot ikke til. Inn kom Luis Pimenta og resten av historien kjenner vi jo...!

Mange KIL-supportere hadde tatt turen til Åråsen og håpet på en cupbombe, men LSK ble ikke overraskende noen hakk for hvasse. Selv om LSK dominerte banespillet holdt KIL godt følge til det gjensto 15 minutter. Da ble det enklere og enklere for hjemmelaget og tråkle seg forbi slitne ben fra 2.div. 

MINNE(R):
Tjenestegjorde i førstegangstjenesten på Rena leir og tok turen med fire army-kompiser derfra. Full bil. Lagde litt liv på bortersupporterfeltet og på Martins pub før kamp. Husker godt at en anonym LSK-supporter hviske til meg på Martins en time før avspark: ” – Det er artig at dere er tilbake på Åråsen, men litt trist at dere bare er i 2. Divisjon. Man var jo tross alt litt kompiser oppi det hele, selv etter 17 års derby rivalisering. Nå – seks år senere spiller begge lag igjen på samme nivå. Det er bare å telle ned dager til oppgjørene på Åråsen og Gjemselund når corona-møkka gir seg. 

Skrevet av: Simon Kolstad Claussen.

Annonse fra Obos-ligaen: